og alt det innebærer
Alle kjenner vi vel angsten?
Angsten, den som puster deg i nakken og gjør din hverdag så tung. Den som hvisker deg ord du helst vil slippe å høre, den som bryter deg ned og spiser din tid. Den som finner deg uansett hvor du er, den som ikke gir seg så lett. Den som gjør dine hender så ekle og klamme, den som får ditt hjerte til å hamre. Den som får deg til å gråte, men ikke av glede. Fortsett å lese «Alle kjenner vi vel angsten»
Negativitet er noe av det verste jeg vet, og det smitter ofte over på andre. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å være det, og noen ganger til og med uten grunn. Men jeg har lært meg evnen til å snu meg selv, jeg har blitt flinkere til å se det som er positivt. Og det er viktig at det er der fokuset bør være, selv på en aldri så mørk regnværsdag. Det er ikke alltid så ille, man må bare lære seg å se det. Fortsett å lese «Noen ganger så sitter det ofte i hodet»
Da jeg var yngre var det helt utenkelig for meg at jeg skulle holde ut i mange år med en person. Mulig det var fordi jeg var litt umoden, og ikke klar for det akkurat der og da. Eller så var kanskje ikke slike evigvarende forhold noe for meg!? Jeg var den typen som trivdes så utrolig godt alene, og tenkte alltid at det går som det går. Jeg kunne gjøre akkurat det som passet meg til enhver tid, og det passet meg veldig bra. Det var ingen andre å ta hensyn til enn meg selv, og det livet var i grunn ganske så fint.
Akkurat hva som skjedde med meg underveis, det vet jeg ikke. Jeg vet egentlig ikke om jeg noen gang ble klar for å gå inn i et forholdt. Men jeg gjorde det jo på et tidspunkt, kanskje tenkte jeg at det ikke kom til å vare. Kanskje var det noe med Daniel, som viste seg å være drømmemannen. Drømmemannen, fra der ingen kunne tru at nokon kunne bu.
Noen ganger er jeg fortsatt i dag litt usikker på om slike evigvarende forhold er noe for meg. Men det begynner jo å se ut som om jeg kanskje har endret meg litt. For ti år er jo en evighet, i alle fall for meg. Ikke er jeg helt sikker på om vi har vært i sammen i ti år en gang, kjekken selv sier jo åtte hvis noen spør. Men håper ikke det stemmer, med tanken på at vårt største hjerte er ni år snart. Da er det i alle fall noe jeg ikke har fått med meg på veien.
Ti år med drømmemannen min, kanskje blir det ti år til. Er jo til tider beinhardt, og andre ganger helt fantastisk fint. Noen ganger elsker jeg at jeg elsker han, andre ganger hater jeg det. Men stort sett så har vi det bra, men noen ganger kan jeg kjenne at kommer til å få grått hår innen jeg har fylt førti. Noen dager kan jeg kjenne at det vokser ut grå hårstrå, det ene etter det andre. Men innerst inne så vet jeg at det er verdt det, selv om jeg ikke alltid klarer å se det. Så at vi kommer oss igjennom ti år til, det er ikke helt utenkelig. Selv om jeg også i skrivende stund føler jeg ikke er skapt for evigvarende forhold, i alle fall ikke hver dag.
GOD KVELD 🙂
Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres?
Allerede da jeg var veldig ung var jeg fast bestemt på å få lappen så fort jeg fylte atten, og det gjorde jeg også. Jeg hadde ikke egen bil, men det gjorde jo ikke noe, for gamlingene hadde jo bil, og jeg kan ikke huske de noen gang sa nei til å låne meg den. Ikke engang hvis de trengte den selv, det ordnet seg bestandig uansett. Var i grunn ikke så verst de to gilde menneskene som ga meg livet, de har i grunn vært ganske så greie opp igjennom.
Fortsett å lese «Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres»
Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli.
Friluftsmennesker, hva er egentlig det? Trenger man å være helt Lars Monsen, eller er det greit å kun være «litt» Lars Monsen? Må man ha masse kunnskap og verdens beste utstyr, eller kan man klare seg med noe sånn ca midt på treet, både når det gjelder kunnskap og utstyr? Friluftsliv, det høres så fint ut, men passer det egentlig for alle?
Fortsett å lese «Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli»
Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.
Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.
Fortsett å lese «Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig»
Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.
Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.
Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»
Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.
Sitter her med ei syk prinsesse, side om side sitter vi her i sofaen. Hun nyser og jeg gjesper, hun spør meg om jeg er trøtt, jeg sier ja. Fordi jeg er trøtt, akkurat i dag er jeg veldig trøtt. Jeg kjenner jo at jeg er glad slike dager hører til sjeldenheten, da går det jo an å leve med det.
Fortsett å lese «Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.»
Der ingen kunne tru at noko skulle ligge.
Jeg åpner skuffen der jeg har melet, der ligger det en halvspist pølse. En røkt pølse, den ligger der så fint, mellom alt melet og lukter. Men jeg blir ikke så veldig overrasket, halvspiste pølser, de kan dukke opp over alt her i huset. Jeg tenker på de små søte hendene som har skyld i at den pølsa ligger akkurat der blant posene med mel, da kan jeg jo ikke annet enn å smile.
Tror jeg må prøve meg på noe nytt nå.
Dørstokkmila har kommet for å bli, i alle fall kan det virke sånn på på kjekken med de medfødte Restylanleppene. Han har slått seg til ro med at han har det i tankene, han tenker stadig på å trene. Men som ellers den siste tiden, det blir med tanken. Er egentlig usikker på om han i det hele tatt tenker på det!?
