og alt det innebærer
For noen dager siden ringte min søster meg, hun hadde akkurat kjørt forbi meg på tur med de to deilige hundene våre. Da spurte hun meg om jeg skulle på langtur. Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for hva er egentlig langtur? Jeg skulle jo bare en kjapp fjorten kilometers tur.
Mobbing har foregått så lenge jeg kan huske tilbake i mitt liv. Jeg kan ikke si selv at jeg har blitt mobbet, men det var alltid noen som ertet litt innimellom. Jeg ertet nok sikkert selv også, eller kanskje de jeg ertet oppfattet det som mobbing. For hvor går egentlig grensa mellom mobbing og erting? Fortsett å lese «Store og små troll som mobber»
Hvis noen hadde sagt til meg for tjue år siden at en vakker dag kommer jeg til å stå på Treungenfestivalen og selge mat, da hadde jeg ledd meg skakk. Men nå ler jeg meg skakk fordi jeg har gjort akkurat det for andre året på rad, og det har vært så fantastisk gøy.
Livet kan til tider virke som et evig rotterace. Et rotterace der tiden ikke strekker til og alt bare hoper seg opp til en evighet av kaos over hele linja.
Alt man gjør for å holde ting på stell i livet føles som å pisse i motvind. En million ting å tenke på i tillegg til at vi alltid må rydde i garasjen fordi Daniel er en hardbarka hoarder uten sidestykke. Noe han selvfølgelig ikke skjønner selv. Alt vi skulle ha gjort, som vi ikke rekker. Fortsett å lese «Vi ønsker oss egentlig bare mer tid til å leve.»
Jeg elsker å tråkke på ukjente stier.
Jeg har aldri likt å planlegge, ikke annet enn det jeg har vært helt pokka nødt til. Og med tre hjerter, to hårete hunder, to katter og en skjeggete mann så må det til litt planlegging innimellom. Men jeg unngår det så langt det lar seg gjøre.
I går ble Pride markert i Tvedestrand. Til manges store glede, men beklageligvis også til forargelse for andre. Kan det nå virkelig være nødvendig med Pride er det stadig noen som lirer av seg? Må vel si at dessverre så er det virkelig det. Fortsett å lese «Ja, PRIDE er faktisk helt nødvendig»
Nå er det påskeferie, og vi skal på påsketur for første gangen på hundre år. Men nå sitter jeg her og lurer på om det virkelig er påske, eller er det pinse? Kanskje det er jul. For alt gikk litt i svart for en administrerende direktør i et kaotisk hus fullt av hundeår, perler, tegninger og lykkesteiner.
Nå sitter jeg her, nitrist med gråten i halsen. Kjærlighetssorgen er et faktum og det river meg i hjertet. Jeg føler jeg har mistet noe kjært, stabilt og trygt. Fortsett å lese «Jeg kjenner at gråten sitter i halsen»
Jeg elsker jula, det har jeg i grunn alltid gjort. Det er noe herlig og magisk ved den, og jeg gleder meg alltid som en liten unge. Fortsett å lese «Så ble det jaggu meg jul i 2022 også»
Nå må ikke folk klage så på prisene på maten i butikken, på den svindyre strømmen eller på renta som galopperer fortere enn en galopphest i medvind. Så uhorvelig ille kan det da ikke være. Fortsett å lese «Nå må ikke de med minst være så grådige»
