og alt det innebærer
Sosiale medier kan være både spennenden, gildt og skummelt på samme tid. Det er et sted der de aller fleste ferdes på en eller annen måte. Det er både positivt og negativt. Så er det jo i tillegg aldersgrense på disse tingene, og da selvfølgelig av en grunn.
Før var trening noe av det beste Daniel visste om. Nå tror jeg at det er noe av det verste han kan tenke seg. Før gjorde han det så ofte han fikk anledning. Nå finner han sjelden eller aldri den anledningen.
Jeg elsker ferie og fri. Syns slaraffenlivet er usedvanlig deilig. For det er jo helt fantastisk, men bare i en begrenset periode.
Alle arbeidsplasser burde ha en god leder. Men at alle arbeidsplasser har en god leder, det er ikke en selvfølge. Og en ting er sikkert, de gode lederne vokser ikke på trær.
Hvis jeg hadde hatt fem dager kun til meg selv, da hadde jeg fått skikkelig orden her hjemme. Jeg hadde virkelig benyttet meg av tiden jeg hadde. Men rasstappen, han må ha hatt vanvittig mye å gjøre. For det er ikke mye han har rukket. Fortsett å lese «Rasstappen har hatt mye å gjøre»
Noen ganger ender jeg frivillig opp i et endeløst kaos jeg helst skulle ha unngått. Men andre ganger føler jeg at jeg oppsøker kaos, men kanskje fordi det er akkurat det kaoset jeg virkelig elsker.
Etter å ha tilbragt fem deilige dager på Jomfruland med seks barn, en over gjennomsnittet kjekk mann og et usedvanlig unikt menneske ved navn tante Beth så må jeg smile litt for meg selv.
Nok en gang har vi tilbragt deilig kvalitetstid på en av de finneste plassene som finnes. I et herlig kaos av unger som elsker å tilbringe tid i sammen. Akkurat slik som mammaene sine. Selv om de løper som pisket skinn innimellom.
Med seks barn er det alltid noen som kaller. Det er alltid noen som ikke finner noe. Alltid noen som er sultne. Kanskje er det noen som krangler. Stadig rushtrafikk på toalettet når du prøver å snike deg unna. Bare det å komme seg på stranda kan ta votter og vår. Og når du først kommer på stranda, så skal du ikke se bort fra at en av ungene ikke ble smurt med solkrem midt i kaoset.
Men innimellom slapper vi av før noen roper mamma. Kanskje de har laget noe fint i sanden, kanskje de må tisse, noen er muligens sultne eller kanskje de har funnet verdens fineste lykkestein som mamma en og to bare må se.
Men selv om det går litt rundt for meg og jeg blir litt svett til tider. Så er dette det kaoset jeg frivillig befinner meg i. Mest sannsynlig fordi jeg simpelthen elsker de menneskene så uendelig mye.
Og hver anledning vi finner, så tilbringer vi tid sammen. Og går det for lang tid, så kommer abstinensen. Ikke bare hos meg, men også hos hjertene.
Generelt liker jeg ikke kaos, men så lenge jeg er med tante Beth så koser jeg meg uansett. Da kan kaoset være komplett. For midt oppi kaoset så løser vi verdensproblemer, ler, klør hverandre på ryggen og har tidenes beste kvalitetstid.
Så før vi forlater hverandre prøver vi alltid å avtale tid for neste kaos. For tomrommet kommer så fort våre veier skilles. Og tomrommet, det er stort.
Min største drøm er tomannsbolig med tante Beth og gjengen! Da hadde livet mitt vært komplett!
God natt;)
Stort sett så trives jeg veldig godt her jeg bor nå. Innerst kunne jeg ikke tenke meg å flytte. Men i hodet mitt har jeg flyttet mange ganger allerede.
Endelig er det vår. Den deilige årstiden hvor vi alle våkner litt ekstra til liv. Blomstene begynner å blomstre, og sola den varmer med deilige stråler. Folketomme gater fylles med liv. Lysten til å ordne i hagen kommer nok for noen av oss, men kanskje ikke alle. Skvallerkålen lusker rundt hjørnet og vil nok snart vise seg for fullt.
Våren for meg, det er når jeg skal ut på nye eventyr. Fortsett å lese «Vårens vakreste eventyr»
At aktivitet er sunt er vel noe de fleste av oss vet. Og alle har vi godt av litt aktivitet i hverdagen, enten på den ene eller den andre måten.
Selv har jeg vært glad i forskellige former for trening store deler av livet mitt. Og jeg er ikke akkurat noe mindre glad i det nå som jeg nesten har blitt voksen. Fortsett å lese «Dørstokkmila puster meg i nakken»
Da jeg var liten hadde jeg en opplevelse som satt et støkk i meg. Ikke bare der og da, men tydeligvis langt inn i voksen alder.
Jeg husker det som om det var i går. Den ekle lukten og den lammende redselen. Lyden kan jeg også minnes, jeg grøsser bare ved tanken.
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært så veldig gammel. Jeg var så heldig og skulle til byens grusomme barnetannlege. Den årlige sjekken av de forholdsvis fine tennene mine sto for tur.
En lite barnevennlig mann var han, ganske illeluktende også. Ikke kom det annet en vondt lukt og grynting fra han bak munnbindet som heldigvis alltid var på plass. Han virket i grunn ganske sur. At han jobbet med barn, det var det vel ingen som kunne ha gjettet.
Men altså til dette «trollet» av en tannlege måtte jeg dessverre gå til, år etter år. Men det var først da han boret et «lite» hull uten bedøvelse at han ble et skremmende troll. Etter det ble alle tannleger troll og monstre for meg.
Etter den dagen fikk jeg et arr, et arr jeg alltid kommer til å ha med meg. Jeg har aldri igjen satt meg i tannlegestolen uten å kjenne på at angsten herjer rundt i kroppen min som en tornado. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på at noen skal pirke i tennene mine. Jeg vet jeg overlever, men følelsen min sier til meg at jeg kommer til å dø. Jeg er faktisk livredd, hver eneste gang!
Når man tar med seg mammaen sin til tannlegen som 22 åring, da er ikke det akkurat for moroskyld og galskap. Da er det fordi man er 22 år og er mer redd for tannlegen enn noe annet i hele verden.
Og nå har det seg sånn at jeg skulle ha vært hos tannlegen for lenge siden. Men jeg har ikke blitt innkalt slik jeg bruker å bli.
Nå må jeg ringe selv for å få time, og det sitter milevis langt inne å ta den telefonen. Jeg må selv oppsøke død og pine. Men vet jeg må gjøre det før eller siden. Jeg fortrenger det, men er for glad i tennene mine til å klare å glemme det helt.
Nå har det gått så altfor lang tid siden sist jeg fikk sjekket gliset. Og jeg er sikker på at jeg har hundre hull om ikke flere.
Kanskje har tennene mine begynt å råtne, ikke så mye kanskje, men litt. Jeg har på følelsen at tannlegen får sjokk når jeg skal vise frem de «forsømte» tennene mine. Det er kanskje så mye jobb at de ikke orker tanken på å begynne på den en gang.
Kanskje de til og med bestiller gebiss til meg og ønsker meg lykke til videre i livet mens de følger meg ut døra og ber til gud om at jeg aldri kommer tilbake.
Innerst inne vet jeg at det ikke kan stå så galt til med perleraden min. Men det er denne frykten da, som jeg ikke klarer å kontrollere. Bestiller jeg en time så vet jeg at det blir så altoppslukende, da går jeg og gruer meg helt til timen er over. Jeg ser for meg det ene marerittet etter det andre. Jeg klarere ikke kontrollerer det, selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Kanskje jeg må høre med mamma, kanskje hun kan bli med og passe på meg. Man blir aldri for gammel for å bli holdt i hånda av mammaen sin, det blir i alle fall ikke jeg.
Husk å pusse tennene! Ha en god natt 😉
