Jeg har flyttet mange ganger.
Stort sett så trives jeg veldig godt her jeg bor nå. Innerst kunne jeg ikke tenke meg å flytte. Men i hodet mitt har jeg flyttet mange ganger allerede.
Vårens vakreste eventyr
Vårens vakreste eventyr.
Endelig er det vår. Den deilige årstiden hvor vi alle våkner litt ekstra til liv. Blomstene begynner å blomstre, og sola den varmer med deilige stråler. Folketomme gater fylles med liv. Lysten til å ordne i hagen kommer nok for noen av oss, men kanskje ikke alle. Skvallerkålen lusker rundt hjørnet og vil nok snart vise seg for fullt.
Våren for meg, det er når jeg skal ut på nye eventyr. Fortsett å lese «Vårens vakreste eventyr»
Dørstokkmila puster meg i nakken
Dørstokkmila puster meg i nakken.
At aktivitet er sunt er vel noe de fleste av oss vet. Og alle har vi godt av litt aktivitet i hverdagen, enten på den ene eller den andre måten.
Selv har jeg vært glad i forskellige former for trening store deler av livet mitt. Og jeg er ikke akkurat noe mindre glad i det nå som jeg nesten har blitt voksen. Fortsett å lese «Dørstokkmila puster meg i nakken»
Jeg er faktisk livredd
Jeg er faktisk livredd.
Da jeg var liten hadde jeg en opplevelse som satt et støkk i meg. Ikke bare der og da, men tydeligvis langt inn i voksen alder.
Jeg husker det som om det var i går. Den ekle lukten og den lammende redselen. Lyden kan jeg også minnes, jeg grøsser bare ved tanken.
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært så veldig gammel. Jeg var så heldig og skulle til byens grusomme barnetannlege. Den årlige sjekken av de forholdsvis fine tennene mine sto for tur.
En lite barnevennlig mann var han, ganske illeluktende også. Ikke kom det annet en vondt lukt og grynting fra han bak munnbindet som heldigvis alltid var på plass. Han virket i grunn ganske sur. At han jobbet med barn, det var det vel ingen som kunne ha gjettet.
Men altså til dette «trollet» av en tannlege måtte jeg dessverre gå til, år etter år. Men det var først da han boret et «lite» hull uten bedøvelse at han ble et skremmende troll. Etter det ble alle tannleger troll og monstre for meg.
Skrekk og gru.
Etter den dagen fikk jeg et arr, et arr jeg alltid kommer til å ha med meg. Jeg har aldri igjen satt meg i tannlegestolen uten å kjenne på at angsten herjer rundt i kroppen min som en tornado. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på at noen skal pirke i tennene mine. Jeg vet jeg overlever, men følelsen min sier til meg at jeg kommer til å dø. Jeg er faktisk livredd, hver eneste gang!
Når man tar med seg mammaen sin til tannlegen som 22 åring, da er ikke det akkurat for moroskyld og galskap. Da er det fordi man er 22 år og er mer redd for tannlegen enn noe annet i hele verden.
Og nå har det seg sånn at jeg skulle ha vært hos tannlegen for lenge siden. Men jeg har ikke blitt innkalt slik jeg bruker å bli.
Nå må jeg ringe selv for å få time, og det sitter milevis langt inne å ta den telefonen. Jeg må selv oppsøke død og pine. Men vet jeg må gjøre det før eller siden. Jeg fortrenger det, men er for glad i tennene mine til å klare å glemme det helt.
Gebiss i posten.
Nå har det gått så altfor lang tid siden sist jeg fikk sjekket gliset. Og jeg er sikker på at jeg har hundre hull om ikke flere.
Kanskje har tennene mine begynt å råtne, ikke så mye kanskje, men litt. Jeg har på følelsen at tannlegen får sjokk når jeg skal vise frem de «forsømte» tennene mine. Det er kanskje så mye jobb at de ikke orker tanken på å begynne på den en gang.
Kanskje de til og med bestiller gebiss til meg og ønsker meg lykke til videre i livet mens de følger meg ut døra og ber til gud om at jeg aldri kommer tilbake.
Innerst inne vet jeg at det ikke kan stå så galt til med perleraden min. Men det er denne frykten da, som jeg ikke klarer å kontrollere. Bestiller jeg en time så vet jeg at det blir så altoppslukende, da går jeg og gruer meg helt til timen er over. Jeg ser for meg det ene marerittet etter det andre. Jeg klarere ikke kontrollerer det, selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Kanskje jeg må høre med mamma, kanskje hun kan bli med og passe på meg. Man blir aldri for gammel for å bli holdt i hånda av mammaen sin, det blir i alle fall ikke jeg.
Husk å pusse tennene! Ha en god natt 😉
Å pakke til tur
Å pakke til tur.
Å pakke til tur er ikke bestandig så lett, og det kan by på mange utfordringer. Det er ikke som den gangen da jeg kun skulle pakke til meg selv, noe som for så vidt ikke alltid var en dans på roser det heller.
Fortsett å lese «Å pakke til tur»Lurer på om det tar lang tid
Lurer på om det tar lang tid?
Det er noe jeg lurer litt på. Jeg har i grunn lurt på det en god stund nå. Jeg har spurt noen med litt erfaring, men svarene er litt vage. Og når jeg ser på min verre halvdel så håper jeg ikke han er fasiten på hvor lang tid det kommer til å ta.
Fortsett å lese «Lurer på om det tar lang tid»Lurer på hva som er galt.
Lurer på hva som er galt.
Noen ganger lurer jeg på hva som er galt med folk. Jeg skjønner at vi alle er forskjellige, og det må vi virkelig har respekt for. Men på enkelte områder er det kanskje noen som bør gå i seg selv, og kanskje tenke seg om en gang eller to?!
Fortsett å lese «Lurer på hva som er galt.»Makan til frekkhet
Makan til frekkhet.
Om folk tror på Gud, julenissen eller andre ting så har ikke jeg noe med å blande meg i det. Man må respektere hverandre og heller godta at vi er forskjellige. Godta at vi har forskjellig tro og forskjellige meninger om ting her i livet. Så lenge man er grei med andre og oppfører seg fint, så er det ingen som skal blande seg inn i andres business.
Fortsett å lese «Makan til frekkhet»Vi elsker mat
Vi elsker mat.
Er det en ting jeg og Daniel har til felles, så er det at vi elsker mat. Og heldigvis for meg så elsker han å lage mat. Selv så syns jeg det er veldig gildt, men ofte så holder jeg meg til dessert, kaker og andre søte ting. Ingenting er som en sabla god dessert etter et herremåltid.
Fortsett å lese «Vi elsker mat»En eviglang oppoverbakke.
En evig lang oppoverbakke.
Stort sett så syns jeg det er nydelig og komme meg ut. Uansett hvor trøtt og sliten jeg kan føle meg, så vet jeg at en tur i skogen kan gjøre underverker. Og stort sett så gir det meg masse energi og glede, selv de dagene jeg må overtale meg selv for å kommer meg over dørstokken.
Men en sjelden gang, slik som i går, så føltes hele turen som en evig lang oppoverbakke. Og for å toppe det hele så føltes det som om jeg løp i sterk motvind, selv om jeg vet at det helt vindstille og fint. Beina var tunge som tømmerstokker og skoa gnagde. Jeg skinte ikke akkurat om kapp med sola der jeg drømte om sofaen og sjokoladeplata i kjøleskapet.
Fortsett å lese «En eviglang oppoverbakke.»