Dama til Daniel

En garasje i ruiner.

Noen ganger har jeg svært vanskelig med å forstå ting. Uansett om jeg setter godviljen til, så kan jeg ikke fatte og begripe at det er mulig.

Og en ting jeg aldri kommer til å forstå meg på, er hva Daniel holder på med i garasjen. Noen ganger så lurer jeg på om han bevisst slenger rot og skrot rundt for å se hvor rotete det kan bli. For slik ser det ut, det kan til tider ikke bli verre.

Sjelden jeg graver så dypt.

Når ting er vanskelig eller tungt så gjelder det som oftest bare å stå i det. Bare man står støtt lenge nok, så blir det lettere med tiden. Noen ganger er det tøffere og vanskeligere enn andre. Og i blant kan det virket som en helt umulig oppgave.

Kanskje en rar drøm?

Jeg har mange drømmer, noen store og mange små. Noen drømmer er mer oppnåelige enn andre. Og til lørdag skal jeg gjøre en ting jeg har drømt om lenge, men som jeg aldri har fått gjort. Men endelig skal jeg gjøre det, men med litt varierte følelser.

Ikke helt Lars Monsen.

Vi har lenge pratet om å dra på tur i den norske naturen. Men kan ikke akkurat skryte av at det har blitt så veldig mye av det. Men det handler jo egentlig bare om å få ut fingeren. Selv om vi ikke akkurat har flust med tid, så er ikke det en unnskyldning i seg selv.

«Fijitime» og hvilepuls.

For meg er ferie, så lite stress som mulig. Selv om jeg vet at noe stress blir det uansett hva vi foretar oss. Og det som ikke er stress for meg, kan kanskje oppleves stressende for andre. Derfor kan det være sabla gildt å feriere sammen med noen som er i samme båt som meg.

Med livet som innsats.

Jeg er redd for høyder, det har jeg alltid vært. Men jeg liker det litt også, på en merkelig måte. Jeg elsker karuseller høyt oppi i lufta og slike ting. Jeg har store planer om å ta Zipline i Holmenkollen om en ukes tid til. Men det er en ting jeg helst unngår, og det er stiger. Jeg får vondt i magen når jeg ser en stige. For meg så oppleves det som noe svært skjørt og usedvanlig farlig.

Det må være lov å si at det er litt styrete.

Det er snart 17. mai, og det er stor stas for ungene. Selv prøver jeg å overbevise meg selv om at det er stas. Men jeg vet av erfaring at stresset kommer snikende, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det. Selv om jeg stort sett stresser lite, så gjelder det tydeligvis ikke på 17. mai. Det er noe med den dagen som gjør at jeg blir stresset bare ved tanken. Kanskje derfor jeg ikke tenker på den dagen før jeg må. Og siden jeg ikke kan fordra å stresse, så gruer jeg meg alltid litt. Selv om jeg vet det ikke blir så ille, bare vi kommer oss til byen.

Jeg skulle så gjerne ha stoppet tiden litt.

Noen ganger går dagene i en fei, tiden flyr avgårde. Jeg rekker nesten ikke å tenke. Men det er vel sånn det er for de fleste. Jeg gleder meg heller ikke til jeg får bedre tid, for det betyr at hjertene mest sannsynlig ikke har behov for meg på samme måten lenger. Jeg må bli flinkere til å nyte de små øyeblikkene, stoppe opp og leve i nuet.