og alt det innebærer
Det er deilig å være i bevegelse, men det er jammen meg godt med en pause også. Men i går, vil jeg si at pausene var svært få. Jeg rakk så vidt det var å spise. Hele dagen gikk slag i slag fra morgenen til kveld. Og dagen var i grunn over før jeg visste ordet av det.
Fortsett å lese «Jeg skal ikke løpe en meter engang»
I forgårs hadde jeg store planer for dagen. Jeg skulle levere hjertene i barnehagen, gå en lang tur med Ailo, rydde og vaske. Jeg hadde rett og slett tenkt å være skikkelig effektiv.
Fortsett å lese «Det var ikke akkurat det som var planen»
Jeg har tidligere skrevet om mine kunskaper når det kommer til blomster og planter. Og den kunnskapen er ikke helt tilstedeværende, det har den aldri vært. Skal jo sies at jeg virkelig har prøvd, men kun inni hodet mitt tror jeg. Fordi resultatene har uteblitt gang på gang.
Fortsett å lese «Blomster som ikke vannes»
Når jeg sitter her hjemme og koser meg i sofaen, da er jeg skråsikker på en ting. Og det er at jeg skal klare å løpe maraton i Oslo om noen måneder. Men det er utrolig lett å tenke det. Hadde det bare vært like lett å gjennomføre det. Det er langt å løpe 42 kilometer, egentlig altfor langt. Men det er en sta jævel inni meg som sier jeg kan klare det. Og den sta jævelen, den tror jeg på. Stort sett i alle fall.
Fortsett å lese «Jeg er jammen ikke helt sikker.»
Det er ingenting som er så fint som naturlig skjønnhet. Og den skjønnheten, den kan komme frem på så uendelig mange måter. Jeg elsker bilder som er tatt i øyeblikket, bilder som er ekte og forteller noe annet enn en nøye planlagt selfie.
Jeg blir trist av folk som fikser på alt de kan fikse på. Jeg tenker ofte på at vi selv hare tre hjerter, som sikkert kommer til å få slike tanker selv med tiden. Og jeg skal virkelig gjøre mitt for å hjelpe de på veien. Jeg elsker det som er naturlig, og det skal de vokse opp med. Naturlig og passe sunn, det er jo det jeg tror så sterkt på.
Da vi var i Spania diskuterte vi jo alt mellom himmel og jord. Og da ble det jo pratet om kropp, utseende og issues. Selv var jeg fast bestemt på at jeg ikke hadde issues, men det klarte min ballerina in crime (Mai Linn) å overbevise meg om at jeg hadde. Så har jeg kanskje det da, men det har aldri vært der fokuset mitt har vært. Jeg prøver å fokusere på det jeg liker med meg selv. Og så minner jeg meg stadig på hvordan Daniel reagerer når han ser meg naken. Og den reaksjonen kunne nok gitt de fleste en liten bust av selvtillit. Jeg har lært meg hvor fokuset bør være, og det er vel det som gjør mine issues ganske så ubetydelige.
Men med denne kremen av damer, så tenker jeg at jeg håper de gjør som meg. Ser deg i speilet og ser det som er bra, fordi det er så mye som er bra. De er så utrolig flotte, alle på hver sin unike måte. Kanskje er issues en del av livet, men la de for all del komme i skyggen av alt det som er så bra. Og ingenting er vel som flotte damer i sin beste alder. Damer som lar issues være issues mens det naturlige får blomstre som bare det.
Kanskje jeg har lært mye av Daniel. Han er jo naturligheten selv. Naturisten også hvis han får litt for mye i promille. Han er i grunn ganske så naturlig pen og sånn passe digg. Selv til og med akkurat i det han snubler ut av senga om morgenen. Han er kanskje litt morgengretten, men det ser jeg lett forbi med det tempelet og det utseende han bærer rundt på.
Jeg elsker det som er naturlig, det kommer jeg alltid til å gjøre. Forhåpentligvis også når sinnarynkene får fotfeste i mitt ansikt. Men det vil jo tiden vise.
Ha en god natt 😉
Jeg kom meg hjem på morgenen i går, med bare så vidt det var. Jeg kjente at pulsen min steg mens rekkevidden på bilen sank. Og den sank usedvanlig fort. Og turen fra Brekka til Tvedestrand har aldri noen sinne vært så lang. Jeg prøvde å kjøre så effektivt som mulig, bremset mye der det var mulighet for det. For å være ærlig så tror jeg aldri jeg har bremset så mye som jeg gjorde på den turen i går. Bremsing fikk på en måte en ny mening. Jeg kan jo si at jeg bremset for å komme meg hjem. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg må si at jeg var veldig glad at det kun var meg og den nesten utladede bilen min på veien akkurat da. Tror nemlig det kunne ha vært en liten fare for at noen kunne ha mistenk meg for fyllekjøring.
Etter en time i bilen på utsiden av Arendal båt og billakkering var tålmodigheten min slutt. Magen var sulten og frosten hadde satt seg skikkelig i kroppen. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære. Så jeg koblet meg fra den elskverdige stikkontakten og spant avgårde i håp om å komme meg hjem.
Selv om jeg levde i håpet, så var jeg ikke sikker på om bilen holdt helt hjem. Jeg var forberedt på å gå, men tenkte det var greit å komme sånn cirka noenlunde hjem. Jeg hadde mest av alt bare lyst til å sove. Men jeg hadde en plan B, og det var hurtiglading på grisen. Men den planen gikk jo rett vest da jeg sto på grisen og det gikk opp for meg at hurtigladere, den lå hjemme.
Så med åtte kilometere igjen på «tanken» så bremset jeg meg ned til byen, i håp om å øke rekkevidden så mye som mulig. Men opp mot Glastadheia sank kilometerene fortere enn svint. Det ble litt spennende for å si det mildt. Men da jeg var på toppen, pustet jeg lettet ut. Det var da jeg skjønte at bilen kom til å holde helt hjem. Jeg var lettet, sola skinte og plutselig så følte jeg meg så utrolig glad og lettet. Jeg kom meg hjem, med tre kilometer igjen på «tanken». Enten så var det flasks , eller så var det dugelig bra beregnet.
Mett og varm fikk jeg krabbet meg opp i senga. Jeg la hodet på puta å tenkte på turen jeg hadde hatt hjem fra jobb. Jeg var så glad for at jeg befant meg i senga istedenfor at jeg vandret gatelangs på grunn av en utladet bil. Men det hadde jeg mest sannsynlig ikke gjort. For løsningsorientert som jeg er så hadde jeg nok ringt til papsen. Han sier jo stort sett aldri nei når gullungene trenger hjelp.
Det er kanskje ikke så ille å stjele litt strøm når man er i nød. Men det minste jeg kunne gjøre var jo å ringe for å takke. Så det fikk jeg gjort i dag. Jeg snakket med hyggelig mann som sikkert tenkte sitt. Så nå har jeg god samvittighet og fulladet bil som aldri skal gå tom for strøm. I alle fall ikke sammen med meg.
Ha en god kveld 😉
Akkurat nå så skulle jeg ha vært hjemme. Men noe gikk galt da jeg akkurat kom tidsnok til jobb i går kveld. Etter en liten traumatisk tur i skogen før jobb og litt stress så var jeg kanskje ikke helt årvåken. Jeg satte bilen til lading, og snublet inn døra på jobb med godt mot for den kommende natta. Men lite visste jeg om at jeg hadde glemt å kontrollere en aldri så liten vesentlig ting, at bilen min faktisk ladet. Den nye søte bilen som bare er søt når den er ladet. Laderen var i og alt så tilsynelatende perfekt ut, men så gikk det jo litt radig der jeg kom på jobb hesblesende uten et sekund å miste. Så glemte jeg og se at den faktisk ladet, og det var litt dumt, jeg skjønner det nå.
Jeg satt meg i bilen og tenkte at det skulle blir sabla godt å komme hjem til en deilig dusj og senga. Jeg kjørte avgårde med radioen akkurat passelig høyt. Jeg lente meg tilbake og lot tankene fly.
Men da jeg hadde kjørt en liten stund, kanskje fem minutter eller noe. Da så jeg at bilen var nær ved å gå tom for strøm, femten kilometer igjen var det jeg kunne se med mine trøtte øyne. Det var jo ikke så veldig mye. Jeg begynte å tenke, hva pokker skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe ved et hus og be om å få lade bilen, skulle jeg satse på at det holdt? Noe det absolutt ikke hadde gjort. Og mens jeg tenkte så kjørte jeg, og femten kilometer ble til åtte. Da kjente jeg at jeg ble litt svett i panna. Jeg stoppet bilen for å tenke, men ble ikke noe særlig mye klokere. Jeg visste jeg måtte lade, men jeg visste bar ikke hvor.
Jeg visste at Arendal båt og billakkering lå på brekka, og tenkte kanskje at det var en stikkontakt å oppdrive der. Jeg visste det var en sjanse å ta, men hva annet skulle jeg gjøre. Det fristet lite å banke på dørene til andre som kanskje sov, selv om jeg hadde gjort det om det var den eneste utveien. Og med fire kilometer igjen på «tanken» så svingte jeg inn der hvor Arendal båt og billakkering ligger. Og så ser jeg jammen det jeg leter etter med det samme, høyt oppe på veggen der er det en stikkontakt. Og aldri noen sinne har jeg følt en slik enorm glede over å se en stikkontakt før. Jeg ble så lettet og glad, selv om jeg visste det ville ta litt tid. Men jeg visste at jag ikke hadde noen valg, så det bare å få tiden til å gå mens bilen ladet i snilefart.
Så nå sitter jeg her og føler jeg er litt småkriminell, men jeg sjeler jo bare litt strøm. Og i morgen skal jeg ringe å takke for strømmen. Men nå vil jeg bare få ladet den nok til at jeg kan komme meg hjem. Jeg er trøtt, kald og sulten. Så jeg gleder meg til å komme meg hjem, ekstra mye i dag. Og jeg må jo dra litt på smilebåndet for dette ser litt teit ut. Men det kunne vært verre, nå kommer jeg meg i alle fall hjem forhåpentligvis. Må bare lade litt til, så er jeg på hjula igjen som om ingenting har skjedd.
Og det er mulig at jeg kanskje kommer til å sjekke at bilen faktisk lader heretter. Greit at jeg klarer meg uten strøm på mobilen, men det er ikke helt det samme.
Ha en god dag 🙂 god natt 🙂
Så var turen til Spania over for denne gang. Noen dager med galskap, øl, vin, dans og seriøse samtaler. Og for og ikke glemme det nydelige været da, som var like strålende som oss damene til sammen. Selv så koste jeg fua av meg i et fantastisk selskap av spreke unge damer i sin beste alder. Noe sier meg at vi alltid kommer til å være i vår beste alder, det er liksom det vi har bestemt oss for. Og det er i grunn ganske så fantastisk.
Og mens Daniel holdt fortet hjemme, så koste jeg meg på en fantastisk koseligbra tur. En tur blandet av herlig galskap og seriøse samtaler. Litt ballett med min fantastiske dansepartner på halvannen meter ble det jo selvfølgelig også. Vi drakk øl fra tidlig morgen til sent på kveld. Vi spiste godt mat vi alle hadde godt av. Vi slikket sol under skyfri himmel mens vi pratet om alt mellom himmel og jord. Vi lot humla suse og tok ting litt som det kom. Ingen spikret plan, men vi hadde vel en halvveis plan. En halvveis plan er en god plan, da er det alltid rom for endring.
At jeg har hatt det gildt på tur med så mange damer, sier mer om de enn om meg. Og at dette til og med er andre gang vi er på tur er jo helt fantastisk. For meg som har hatt en fast nydelig følgesvenn hele livet, har dette i mange år vært helt utenkelig. Jeg orker ikke sånn damestyr, jeg orker ikke dill dall. Intriger og drama, det er noe jeg kan se på tv, og da til nød. Men i livet mitt velger jeg det bort om jeg kan. Og med min Elisabeth har det aldri vært noe problem, og det er jo derfor vi har hengt sammen som erteris hele livet. Jeg føler jeg har vært utrolig heldig siden jeg har hatt en slik unik og fantastisk venn som henne. Min klippe og min juvel.
Men så kom det plutselig noen damer inn i livet mitt, som ikke laget intriger og drama. Noen jeg faktisk kunne trives utrolig godt med med, og det hadde jeg egentlig aldri trodd. Men det jeg ser, er at det bor litt Elisabeth i de alle sammen. De får meg til å føle meg bra og verdsatt uten og egentlig gjøre så mye. De klarer det kun ved å være seg selv. Det er enkelt og ukomplisert, selv med så mange damer samlet på samme sted. Er det mulig? Jeg må jo hatt litt flaks, for sånne damer vokser jo strengt tatt ikke på trær. Men de spiller jo faktisk fotball hele gjengen. Så det at jeg begynte på fotball, det var det en mening med.
Det tar på å stadig være i sin beste alder, det er helt sikkert. Så etter noen dager med mye galskap, god mat og drikke så er det alltid godt å komme hjem igjen også. Med gode minner etter en fantastisk gild tur. Kanskje var det ikke bare kofferten som hadde ekstra vekt på vei hjem, det hadde kanskje vi også.
Så er det jo bare å glede seg og håpe på at det blir en tur igjen om ikke så altfor lenge.
Adios me amigas 😉
Kjære gamle fine menneske, du som ikke vet at du er gammel. Du som tror du skal på skolen, selv om du snart blir hundre år. Du som snakker så varmt om din mor og din far som om de fortsatt lever. Dine øyne gløder når du prater om de. Kjære gamle fine deg, jeg kan ikke se deg i øynene og fortelle sannheten. Fordi hodet ditt, det er et annet sted, og livet ditt er for deg noe helt annet enn det jeg ser. Kjære deg, du som kanskje ikke alltid ser virkeligheten slik den er.
Du er snart hundre år, og tror du skal på skolen. Og det tror du så sterkt på, selv med krokete rygg og svake bein. Selv med grått hår til alle kanter, så ser du deg selv som et skolebarn med rak rygg og et klart hode. Når jeg ser på deg så ser jeg ingen elev, men et gammelt fint menneske med trette øyne og en sliten kropp. Med et hode fullt av minner, minner du tror er det livet du lever nå. Minner fra da du var liten og gikk rakrygget til skolen og hadde hele livet foran deg.
Det er ikke lett når hodet ikke er helt med. Men det er heller ikke noe greit når du innser at du er langt i fra den eleven du trodde du var, og når du gang på gang innser at foreldrene dine faktisk er døde. For når du glimter til med klare øyeblikk, og ser ting klinkene klart, da kan det være som et slag i ansiktet. Så sitter du der med dine gamle trette øyne fulle av tårer, fordi virkeligheten inntreffer. Virkeligheten du ikke kan gjøre noe med.
Du sitter der med din krokete rygg og follede hender. Du klarer såvidt å komme deg på beina, men er mest bekymret for hvordan du skal komme deg til skolen. Ditt hjem er ukjent for deg, du kjenner deg ikke igjen. Du er sikkert på at hjemmet du bor i ikke er ditt. Noen ganger er du oppskaket fordi du tror du må hjem til noen, du er overbevist om at noen venter på deg hjemme, i et hjem som ikke finnes.
Med unntak av klare øyeblikk, så er din alderdom preget av et uendelig kaos. Din hverdag er uklar og rotete. Men midt i kaoset blir ditt hode klart. Men det er da innser du at du har mistet grepet, og ikke lenger kan styre ditt eget liv. Og det er lett å se at du preges av det, dine øyne forteller meg så mye. Dine trette gamle øyne klarer ikke å skjule din redsel. Dine tårer og din fortvilelse skinner så lett igjennom.
Jeg kan ikke ta bort din redsel og fortvilelse. Jeg kan ikke fjerne kaoset i ditt hodet. Men jeg kan i alle fall prøve å gjøre det litt bedre for deg, jeg kan prøve å lette din redsel og din fortvilelse. Jeg kan gjøre så godt jeg kan, for at du skal få det best mulig. Og det er det jeg skal, fordi jeg bryr meg om deg.
Og når du tror du er en elev som skal på skolen, så er det viktig å huske på at du en gang sikkert var det. Det er viktig å tenke på at det er virkeligheten for deg, selv om det ikke er det jeg ser. Det viktigste er å gjøre situasjonen så god som mulig for deg. Dette er ditt liv, det er din hverdag.
Så gamle fine menneske, du som tror du er en ung lovende elev, jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.
Ha en fin dag 😉
Jeg liker ikke motbakker, og da mener jeg bokstavelig talt motbakker. Jeg liker å jogge, men da best i nedoverbakker eller på sletter. Oppoverbakkene skremmer meg, det har de alltid gjort. Men jeg vet jo at jeg det blir lettere, jo mer jeg løper oppover. Men Jeg vet også, at før det blir litt lettere, så må jeg presse meg selv ut av komforsona, og det er ikke alltid like lett.
Jeg er stort sett ganske flink til å tenke positivt. Men når de gjelder løping i motbakker, da forsvinner de positive tankene ganske fort. Jeg tenker ofte at jeg er for tung i fua og at jeg ikke er laget for å løpe i oppoverbakker. Noen ganger kjenner jeg at jeg har vondt over alt, selv om sannheten er at jeg ikke har vondt en plass. Det er kun fordi jeg vil ha en unnskyldning for å stoppe. Jeg tenker mange destruktive tanker når jeg møter en motbakke. Jeg klarer ikke å ha riktig fokus. Og mine egne tanker får meg til å føle meg som en julegris som sliter med å sette det ene beinet foran det andre. Noen ganger, så blir jeg til og med akutt forkjølet. Og alle vet jo hva forkjølelse gjør med pusten, spesielt i en oppoverbakke.
Selv om store deler av meg gir opp innimellom, så er det noe som får meg til å fortsette. Det er en liten stemme inni hodet mitt som får meg til å holde koken. En liten stemme som er stor nok til at den får meg til å bevare troen på at jeg kan klare alt det jeg vil . Og det er den som redder meg i skumle motbakker, selv om jeg føler meg som en forkjølet julegris med litt for mange destruktive tanker i hodet.
Selv om frykten for motbakker er stor, så er det vel i motbakker man blir sterkere? Selv om jeg er overbevist om at løping generelt gjør man blir sterkere. Men min frykt for bakker forsvinner i alle fall ikke i nedoverbakkene, det er helt sikkert.
Og etter en løpetur med min smukke strikkemaskinvenninne Ingeborg i går, ble jeg positivt overrasket. At hun holdt koken overrasket meg ikke, for hun løper jo like bra som hun strikker, beina går alltid som nåla i en strikkemaskin. Tror aldri hun har følt seg som en forkjølet julegris noensinne. Men i går holdt jeg koken, sammen med henne. Og da kan jeg ikke være annet enn stolt og glad, selv om jeg grøsser av å tenke på å løpe den bakken igjen. Jeg kjenner beina blir sure og julegrisen kommer smygende bare av tanken. Men i går følte jeg meg litt mindre julegris i det minste, og det er jo noe.
Men kanskje jeg en dag syns det er lett, men det tviler jeg på. Men stemmen inni hodet mitt sier at en dag er sure bein og forkjølet julegris historie. Så jeg har en tro, en utrolig liten en.
Ha en god kveld 😉