Jeg har alltid likt tatoveringer. Jeg var ganske så ung da jeg bestemte meg for at jeg ville tatovere meg, bare jeg ble gammel nok. Og min første tatovering fikk jeg av gamlingene da jeg fylte atten. Jeg husker jeg var så stolt som en hane. Og selv om jeg ikke hadde tatt den samme tatoveringen i i dag, så angrer jeg ikke. Det er et minne, et minne jeg ikke engang kan se. Den er der bak på korsryggen, der det var så innmari hipt å ha det på den tiden.
Jeg har gått med på noe, som jeg kanskje kommer til å angre på. Selv om jeg syns det er utrolig fint. Men om det er fint når du kombinerer det med Daniel Byberg, det er jeg jammen ikke helt sikker på. Er stygt redd for at angeren kommer snikende. Kanskje kommer den snikende sammen med malplasserte koppehåndkle, en paprika og annet koselig kaos.
I går hadde jeg bursdag, så var jeg plutselig ett år eldre. Alderen øker, men jeg føler at jeg aldri blir noe særlig eldre i hodet mitt. Det tror jeg aldri at jeg kommer til å bli. Jeg er altfor glad i den delen av meg som er evig ung.
Helt siden jeg var liten har jeg alltid vært glad i litt galskap i hverdagen. Det gir meg overskudd når jeg føler meg sliten. Og er humøret dårlig, da er det aldri feil med litt koselig galskap. Det har blitt en del av livet mitt. Jeg kan aldri tro jeg hadde vært den samme uten. Tror nok livet mitt hadde vært litt kjedelig også. Jeg og koselig galskap, passer i grunn ganske godt sammen. Like godt som Kjekken og jeg.
Det er deilig å være i bevegelse, men det er jammen meg godt med en pause også. Men i går, vil jeg si at pausene var svært få. Jeg rakk så vidt det var å spise. Hele dagen gikk slag i slag fra morgenen til kveld. Og dagen var i grunn over før jeg visste ordet av det.
I forgårs hadde jeg store planer for dagen. Jeg skulle levere hjertene i barnehagen, gå en lang tur med Ailo, rydde og vaske. Jeg hadde rett og slett tenkt å være skikkelig effektiv.
Jeg har tidligere skrevet om mine kunskaper når det kommer til blomster og planter. Og den kunnskapen er ikke helt tilstedeværende, det har den aldri vært. Skal jo sies at jeg virkelig har prøvd, men kun inni hodet mitt tror jeg. Fordi resultatene har uteblitt gang på gang.
Når jeg sitter her hjemme og koser meg i sofaen, da er jeg skråsikker på en ting. Og det er at jeg skal klare å løpe maraton i Oslo om noen måneder. Men det er utrolig lett å tenke det. Hadde det bare vært like lett å gjennomføre det. Det er langt å løpe 42 kilometer, egentlig altfor langt. Men det er en sta jævel inni meg som sier jeg kan klare det. Og den sta jævelen, den tror jeg på. Stort sett i alle fall.
Det er ingenting som er så fint som naturlig skjønnhet. Og den skjønnheten, den kan komme frem på så uendelig mange måter. Jeg elsker bilder som er tatt i øyeblikket, bilder som er ekte og forteller noe annet enn en nøye planlagt selfie.
Jeg blir trist av folk som fikser på alt de kan fikse på. Jeg tenker ofte på at vi selv hare tre hjerter, som sikkert kommer til å få slike tanker selv med tiden. Og jeg skal virkelig gjøre mitt for å hjelpe de på veien. Jeg elsker det som er naturlig, og det skal de vokse opp med. Naturlig og passe sunn, det er jo det jeg tror så sterkt på.
Naturlig flotte damer med issues.
Da vi var i Spania diskuterte vi jo alt mellom himmel og jord. Og da ble det jo pratet om kropp, utseende og issues. Selv var jeg fast bestemt på at jeg ikke hadde issues, men det klarte min ballerina in crime (Mai Linn) å overbevise meg om at jeg hadde. Så har jeg kanskje det da, men det har aldri vært der fokuset mitt har vært. Jeg prøver å fokusere på det jeg liker med meg selv. Og så minner jeg meg stadig på hvordan Daniel reagerer når han ser meg naken. Og den reaksjonen kunne nok gitt de fleste en liten bust av selvtillit. Jeg har lært meg hvor fokuset bør være, og det er vel det som gjør mine issues ganske så ubetydelige.
Men med denne kremen av damer, så tenker jeg at jeg håper de gjør som meg. Ser deg i speilet og ser det som er bra, fordi det er så mye som er bra. De er så utrolig flotte, alle på hver sin unike måte. Kanskje er issues en del av livet, men la de for all del komme i skyggen av alt det som er så bra. Og ingenting er vel som flotte damer i sin beste alder. Damer som lar issues være issues mens det naturlige får blomstre som bare det.
Naturlig skjønnhet på alle måter.
Kanskje jeg har lært mye av Daniel. Han er jo naturligheten selv. Naturisten også hvis han får litt for mye i promille. Han er i grunn ganske så naturlig pen og sånn passe digg. Selv til og med akkurat i det han snubler ut av senga om morgenen. Han er kanskje litt morgengretten, men det ser jeg lett forbi med det tempelet og det utseende han bærer rundt på.
Jeg elsker det som er naturlig, det kommer jeg alltid til å gjøre. Forhåpentligvis også når sinnarynkene får fotfeste i mitt ansikt. Men det vil jo tiden vise.
Jeg kom meg hjem på morgenen i går, med bare så vidt det var. Jeg kjente at pulsen min steg mens rekkevidden på bilen sank. Og den sank usedvanlig fort. Og turen fra Brekka til Tvedestrand har aldri noen sinne vært så lang. Jeg prøvde å kjøre så effektivt som mulig, bremset mye der det var mulighet for det. For å være ærlig så tror jeg aldri jeg har bremset så mye som jeg gjorde på den turen i går. Bremsing fikk på en måte en ny mening. Jeg kan jo si at jeg bremset for å komme meg hjem. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg må si at jeg var veldig glad at det kun var meg og den nesten utladede bilen min på veien akkurat da. Tror nemlig det kunne ha vært en liten fare for at noen kunne ha mistenk meg for fyllekjøring.
Var ikke helt sikker på om jeg kom meg hjem.
Etter en time i bilen på utsiden av Arendal båt og billakkering var tålmodigheten min slutt. Magen var sulten og frosten hadde satt seg skikkelig i kroppen. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære. Så jeg koblet meg fra den elskverdige stikkontakten og spant avgårde i håp om å komme meg hjem.
Selv om jeg levde i håpet, så var jeg ikke sikker på om bilen holdt helt hjem. Jeg var forberedt på å gå, men tenkte det var greit å komme sånn cirka noenlunde hjem. Jeg hadde mest av alt bare lyst til å sove. Men jeg hadde en plan B, og det var hurtiglading på grisen. Men den planen gikk jo rett vest da jeg sto på grisen og det gikk opp for meg at hurtigladere, den lå hjemme.
Så med åtte kilometere igjen på «tanken» så bremset jeg meg ned til byen, i håp om å øke rekkevidden så mye som mulig. Men opp mot Glastadheia sank kilometerene fortere enn svint. Det ble litt spennende for å si det mildt. Men da jeg var på toppen, pustet jeg lettet ut. Det var da jeg skjønte at bilen kom til å holde helt hjem. Jeg var lettet, sola skinte og plutselig så følte jeg meg så utrolig glad og lettet. Jeg kom meg hjem, med tre kilometer igjen på «tanken». Enten så var det flasks , eller så var det dugelig bra beregnet.
Når hodet landet på puta.
Mett og varm fikk jeg krabbet meg opp i senga. Jeg la hodet på puta å tenkte på turen jeg hadde hatt hjem fra jobb. Jeg var så glad for at jeg befant meg i senga istedenfor at jeg vandret gatelangs på grunn av en utladet bil. Men det hadde jeg mest sannsynlig ikke gjort. For løsningsorientert som jeg er så hadde jeg nok ringt til papsen. Han sier jo stort sett aldri nei når gullungene trenger hjelp.
Takket for strømmen.
Det er kanskje ikke så ille å stjele litt strøm når man er i nød. Men det minste jeg kunne gjøre var jo å ringe for å takke. Så det fikk jeg gjort i dag. Jeg snakket med hyggelig mann som sikkert tenkte sitt. Så nå har jeg god samvittighet og fulladet bil som aldri skal gå tom for strøm. I alle fall ikke sammen med meg.
