Pappa i permisjon.
Endelig er tiden kommet og Daniel skal ta fatt på pappapermisjonen, noe han har gledet seg til lenge nå. Nå skal han kose seg hjemme med minsten, vaske klær, rydde, vaske, lage mat og passe på at det ser noenlunde greit ut. Det førstnevnte er vel det han gleder seg mest til, men det andre hører jo liksom med. Og noen ganger kan man føle seg som klokka, den går og går og aldri kommer til døra, man rydder og rydder men det blir aldri ryddig.
Noen mener nok at pappapermisjon bare er noe tull, og at det er mammaens «jobb» å gå hjemme med barnet. Er så glad for at Daniel ikke har den oppfatningen, og at han faktisk har sett frem til denne tiden. Han har til og med fått fire ekstra uker, og ville sikkert hatt flere om jeg ville ha begynt å jobbe tidligere. Er bra at pappaene ønsker å vær hjemme, at de ønsker å tilbringe tid sammen med barnet sitt. En tid de aldri får igjen, en dyrebar men kanskje slitsom tid.
Etter mange måneder i permisjon har jeg selv merket litt på lengselen etter å komme i jobb igjen, men bare nå på slutten. Er en fantastisk tid den tiden man er hjemme med barnet sitt, og den må nytes til det fulle. Og det føler jeg at jeg har gjort, men nå overlater jeg stafettpinnen til Daniel med god samvittighet.
Så nå skal nok Daniel løpe ned dørene på den ene kafeen etter den andre med minsten under armen og en nøye planlagt stelleveske, nå skal permisjonen nytes. Kanskje overdriver jeg når det kommer til kafeen, men det blir vel kanskje noen turer ut, forhåpentligvis. Og en nøye planlagt stelleveske, ja det var vel kanskje å overdrive det også. Men er det så nøye, bare man får med seg det viktigste, nemlig minsten.
Fire måneder, det går fort, plutselig er tiden over og jobben kaller. Så håper han nyter denne tiden til det fulle, koser seg og kjenner på den store gleden det er å være far.
Etter at jeg ble sammen med Daniel har jeg lagt meg under kniven tre ganger, så det får jammen holde. Vi får si oss fornøyd med tre nydelige barn.