Jeg er så stolt av meg og Daniel.
Jeg kan ikke annet enn å være stolt når jeg ser hva jeg og Daniel har klart, vi to sammen. Jeg hadde aldri trodd vi skulle klare det, men jammen så klarte vi det. Men det tok sin tid, veldig lang tid og en god dose tålmodighet. Tålmodighet vi to har flust av, i alle fall jeg.
Men denne gangen mistet vi ikke håpet, vi holdt ut og hadde troa på at det ville gå veien. Selv om vi stadig var skjønt enige om at løpet muligens var kjørt holdt vi motet oppe, selv etter mange dårlige erfaringer. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker, fordi dette hadde jeg ikke trodd var mulig. Men sammen sto vi i det, stødige som fjell begge to.
Har vel følt på meg at enkelte ting ikke ligger i vår natur, og har på en måte slått meg litt til ro med det. Det har vært helt greit, ikke noe «big deal» lissom. Men uansett så har vi gitt det nye forsøk, gang på gang, og det må jo ha vært i håpet om å få det til. Og der håpet gror burde det vel også gro blomster?
Og ja, jeg er så utrolig stolt av meg og Daniel. Og er det en annen som også er stolt så er det blomsten min nede i gata her, Margrethe. Det var vel hun som hjalp oss på veien, hun lot oss aldri miste håpet! Hun fikk det til å virke som verdens enkleste sak, noe det overhodet ikke var. Ikke for verken meg eller blomster Finn (Daniel) fra Nelaug.
Men for første gang har vi klart det, vi har fått en orkide til å blomstre igjen. Aldri før har vi klart det, men tro meg vi har prøvd. Vi har hatt utallige fine orkideer, men de har takket for seg etter kort tid i vårt hjem. Men generelt så har vi et problem med blomster her i huset, jeg tror Daniel vanner og han tror jeg vanner, og ingen av oss skjønner hvorfor ingenting av blomster trives her i huset.
Men denne ene har vi klart, orkideen blomstrer som bare det og den ser fantastisk fin ut! Kanskje har den fått mye vann, kanskje har den fått lite. Akkurat det vet jeg ingenting om! Fin er den i alle fall!
God natt og husk å vanne blomstene:)