Sjelden jeg graver så dypt.
Når ting er vanskelig eller tungt så gjelder det som oftest bare å stå i det. Bare man står støtt lenge nok, så blir det lettere med tiden. Noen ganger er det tøffere og vanskeligere enn andre. Og i blant kan det virket som en helt umulig oppgave.
Men når ting kan virke umulig, så må man huske på at ingenting er umulig. Ikke om man graver dypt nok i seg selv. For ofte så bor det mer i deg enn du tror.
Og jeg må si jeg gravde forrige lørdag, jeg gravde dypt. Jeg skal i alle fall ikke påstå at det å løpe Oslo maraton var en dans på roser. Det var kanskje en dans, men en dans på torner.
Må jo sies at uten min unike løpepartner så følte jeg meg også litt alene der blant alle de menneskene. For selv om vi ikke nødvendigvis hadde løpt sammen hele veien, så hadde jeg vist at hun var der.
Det var tungt, koselig og kjedelig om hverandre. Første runde gikk i grunn veldig bra, men jeg hadde hele tiden i hodet at jeg skulle samme runde en gang til. Og bare det var en smule umotiverende.
Men jeg klarte å fullføre det. Den nesten 80 kilo tunge kroppen min kom seg i mål, den jobbet seg igjennom den 42 kilometer lange løypa med noe variert stil. 80 kilo med fett, muskler og bein kjempet som en helt. Og den siste mila priset jeg meg lykkelig fordi jeg er en sta og bestemt jævel som minst av alt ønsker å hive inn håndkle. For hvert steg jeg tok ble jeg minnet på at jeg har bært frem tre barn. Det var smertefullt, og tanken på å gi opp den var der. Men jeg vet jo med meg selv at jeg aldri hadde gjort det med mindre jeg hadde gått i bakken.
Heiagjeng og lange kilometer.
Da det var fire kilometer igjen sto gulla mine og heiet. Dotten og Beth, de heiet og var tydelig stolte. De var stolte av meg der jeg strevde iherdig med å sette det ene bene foran det andre samtidig som det verket på de mest utenkelige plassene. Og selv om det alltid er godt å se de to smukke damene, så var det ekstra godt akkurat der og da.
En kilometer føltes som en evighet på slutten, og jeg jobbet hardt med mine egne tanker som var litt nedadgående innimellom. Men jeg så lyset i tunellen, selv om det var aldri så svakt. Jeg jobbet meg igjennom de siste kilometerene, og på et eller annet vis løp jeg i mål som en stolt jævel. Og tiden jeg hadde brukt var slik jeg hadde forestilt meg.
Den følelsen jeg hadde da jeg nærmest spurtet over målstreken, den var helt ubeskrivelig. For det var det jeg gjorde. Da jeg nærmet meg mål fikk jeg en form for kick, det var som om en enorm lykkefølelse som bare veltet seg i meg som en tornado.
Og lykkelig ble jeg møtt av mine to trofaste blomster som tok meg imot som om jeg var en helt.
Så var det rett avgårde for å få seg en øl og litt mat. Og selv om jeg hadde vondt, så betød det så lite akkurat da. Jeg var så glad, jeg var ferdig med maraton. Ferdig for alltid, aldri mer.
Gave, lakenskrekk og piercing.
Dott og Beth hadde kjøpt gave til meg for at jeg hadde løpt. Et fantastik antrekk for kvelden. For selv etter et rent blodslit på dagen, så hadde jeg ikke tenkt å ta kvelden så tidlig. Lakenskrekken den kommer alltid snikende uansett, tror ikke det er til å unngå.
For å toppe det hele fikk jeg og Beth tatt piercing. Litt impulsivt kan man kanskje si, men det er jo oss. Beth sier det er midtlivskrise, men det vet ikke jeg hva er.
Så ble det en fantastisk kveld i Oslo, med Dotten i spissen. Nydelig mat, fantastisk karaoke og herlige drinker. Og for å ikke glemme selskapet. Jeg og Dott og dritten i midten, som i gamle dager.
Første og siste gang.
Jeg har drømt om maraton i mange år. Og nå har jeg gjort det, første og siste gang. Aldri mer. Men jeg syns det er litt bemerkelsesverdig at jeg allerede har meldt meg på til neste år. Mulig jeg har vært litt sinnssyk i øyeblikket, for jeg kan ikke helt forstå det selv.
Det er jo ingen som tvinger meg til dette. Selv om det egentlig er det, på en merkelig måte. Jeg vil jo kanskje si at jeg tvinger meg selv. Og jeg er så sta og jævlig, at det til tider er umulig å si nei.
Ha en fin dag 😉