Stolt, lettet og usedvanlig glad.
Endelig, etter langt om lenge så kom jeg i mål. Jeg har endelig strikket en genser, fiks ferdig. Det er ikke en gang så mye som en løs tråd som henger og slenger. En fin genser med ekstra lange armer, som passer for meg med meter på meter med armer. Og, selv om den ikke er perfekt, så er det i grunn ganske fin. Og jeg kan skryte på meg at jeg endelig har strikket en genser.
Raglan, hvem er det tro?
Raglan sa meg i grunn ingenting, ikke før for noen uker siden. Jeg hadde jo hørt smukke Ingeborg prate om raglan både i edru tilstand og i fylla, så tenkte ikke så mye over det. Tenkte kanskje det var en kjekk fyr eller noe annet spennende. Men da jeg skjønte at det handlet om strikking, da ble jeg litt svett i panna. Raglanfelling og andre buskvekster tenkte jeg da. Jeg var helt grønn, og tenkte med det samme at det måtte da være avansert.
Alt er ikke så vanskelig som det høres ut bestandig.
Ofte kan man forestille seg at ting er vanskeligere enn det egentlig er. Og selv har jeg nok hatt mange vrangforestillinger når det kommer til strikking. Jeg har trodd at enkelte ting er altfor avanser for meg og at jeg aldri noensinne vil kunne lære det. Men jeg tok jammen feil. Kanskje fordi Ingeborg kastet meg ut i det og hadde troa på meg, eller kanskje fordi det bor en strikker i meg. Langt der inne et sted. En strikker som er på vei ut, veldig sakte men veldig sikkert. En strikker som fant ut at raglan var overraskende lett.
Strikking, kaffe, øl og kanskje litt vin.
Jeg er klar for nye prosjekter, eller jeg har jo i grunn allerede begynt på noe. Jeg må strikke nå, mens feberen er her. For jeg er redd den forsvinner, hvis jeg legger i fra meg strikkepinnene.
Og nå har jo Ingeborg laget en aldri så liten klubb som heter «Strikk og drikk», og ikke vet jeg om det er kaffe, vann, øl eller vin vi skal drikke. Men kan se for meg at det kan bli mange spennende prosjekter fra min side hvis det blir øl og vin. Ingeborg derimot har nok kontroll på pinnene uansett om promillen skulle stige aldri så mye. Så jeg tror «Strikk og drikk» kan bli starten på noe fint, noe fint og spennende.
Men jeg lurer på om Ingeborg vil ha meg med i klubben fordi jeg er flink til å strikke, eller kanskje er det mest fordi jeg er flink til å drikke? Mulig jeg duger litt til begge deler. Kanskje er jeg med fordi jeg er rett og slett er et sjarmtroll uten sidestykke.
Uansett så setter jeg uendelig stor pris på at hun risikerer hårfargen for min del, kan fort bli noen grå hår av dette. Men så er ho jo sikkert like smukk med det også 😉
God natt 😉