Store og små troll som mobber.
Mobbing har foregått så lenge jeg kan huske tilbake i mitt liv. Jeg kan ikke si selv at jeg har blitt mobbet, men det var alltid noen som ertet litt innimellom. Jeg ertet nok sikkert selv også, eller kanskje de jeg ertet oppfattet det som mobbing. For hvor går egentlig grensa mellom mobbing og erting?
Mobbet trollene på enn annen måte før?
Selv føler jeg at mobbingen har endret seg med tiden, den er blitt mer brutal og voldelig.
Når jeg nå leser om mobbingen som foregår i dag får jeg en stor klump i magen og tårer i øynene. Har lest så mange saker den siste tiden, og det er ikke akkurat hyggelig lesning.
Jeg leste nrk sitt innlegg om mobbing i dag, og jeg må si jeg mister fullstendig troa på at mobbing noen gang kan stoppes. Det er så trist at jeg får vondt langt inn i hjerterota.
Her leste jeg om en førsteklassing som blir slått, truet og tatt kvelertak på. En førsteklassing!? Jeg kan ikke skjønne at det er mulig. Når jeg selv har en andreklassing i hus, kan jeg virkelig ikke forstå at det er mulig.
Jeg får så vondt av de involverte, de som febrilsk prøver å finne en løsning på det håpløse. De som blir møtt av et system som er så frynsete at det er en skam.
De lærer av de beste.
Dessverre blir jeg ikke forundret over noen ting lenger. For mest sannsynlig er de verste mobberne langt eldre enn noen førsteklassinger, jeg tror faktisk de voksne i samfunnet mer enn gjerne mobber over en lav sko. De utestenger, slenger dritt og prater nedlatende om andre. Det foregår litt i det skjulte, men egentlig er det ikke så veldig skjult. Det finnes både store og små troll som mobber som om det er den mest naturlige ting å gjøre.
Voksne mennesker som skal være forbilder og lede barna i riktig retning feiler når de selv går i bresjen for mobbing. Så hvordan skal vi få bort mobbing, når de voksne er de verste?
Hvis man titter innom for eksempel TikTok er mobbingen helt sykt skremmende. Der hagler det med trusler og mobbing fra både store og små tikotokere. Folk blir bedt om å skyte seg selv, henge seg og andre grusomme ting. Det som er skremmende er at de som skriver, det er ikke få. Jeg blir til tider helt kvalm av kommentarene jeg leser.
På nettsiden til lokalavisa kryr det av mobbekommentarer voksne mennesker lirer av seg uten et snev av skam.
Noen ganger tror jeg ikke de selv er klar over at de mobber. Eller kanskje det er ønsketenking.
Viktig å prate med barna.
Vi prater ofte med barna våre når det kommer til mobbing og slike ting. Og jeg tror de lytter og og tar lærdom av det vi sier. Vi jobber med å lære de at det er mye kulere å være den ene som tar vare på den utelatte, enn å være en av de i gjengen som lar være. Vi vil heller de skal «snitche» enn å tie mens noen andre kanskje lider i det stille.
Vi som foreldre har jo en stor del av ansvaret for hvordan barna våres oppfører seg.
Det kan ikke være lett å være lærer i dag. Med et system som kun fungerer hvis alle oppfører seg eksemplarisk. I et samfunn der barneoppdragelsen er overlatt til alle andre enn de som har ansvaret.
Egentlig så er det håpløst slik det er akkurat nå. Mobbing og vold forsvinner ikke over natta. Selv om det feies under teppet blir det ikke borte. Man må grave dypt, skikkelig dypt. Problemet må taes ved rota, det nytter ikke å pynte litt i overflaten. Det kan kanskje se bra ut i øyeblikket, men ikke i det lange løp.
Vi har en lang vei å gå.
Vi har en lang vei å gå når det kommer til mobbing. Fortsetter vi som nå blir den nok bare lengre og lengre, mer og mer kronglete. Men ansvaret for å stoppe det, det har vi alle sammen.
Kanskje en vakker dag lever vi et et samfunn nesten fritt for mobbing. For hundre mobbefritt kan jeg aldri tro det blir. Selv om det selvfølgelig er en ønsketenkning.
Men slik vi har det nå, kan vi ikke ha det. Vi kan ikke ha førsteklassinger som tar kvelertak på hverandre. Eller barn som tar sitt eget liv på grunn av mobbing. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og gi blaffen, bare fordi det nødvendigvis ikke berører oss. Vi har alle et ansvar her.
God natt 🙂