Trøtt men løsningsorientert.
Akkurat nå så skulle jeg ha vært hjemme. Men noe gikk galt da jeg akkurat kom tidsnok til jobb i går kveld. Etter en liten traumatisk tur i skogen før jobb og litt stress så var jeg kanskje ikke helt årvåken. Jeg satte bilen til lading, og snublet inn døra på jobb med godt mot for den kommende natta. Men lite visste jeg om at jeg hadde glemt å kontrollere en aldri så liten vesentlig ting, at bilen min faktisk ladet. Den nye søte bilen som bare er søt når den er ladet. Laderen var i og alt så tilsynelatende perfekt ut, men så gikk det jo litt radig der jeg kom på jobb hesblesende uten et sekund å miste. Så glemte jeg og se at den faktisk ladet, og det var litt dumt, jeg skjønner det nå.
Femten kilometer ja, det var ikke mye.
Jeg satt meg i bilen og tenkte at det skulle blir sabla godt å komme hjem til en deilig dusj og senga. Jeg kjørte avgårde med radioen akkurat passelig høyt. Jeg lente meg tilbake og lot tankene fly.
Men da jeg hadde kjørt en liten stund, kanskje fem minutter eller noe. Da så jeg at bilen var nær ved å gå tom for strøm, femten kilometer igjen var det jeg kunne se med mine trøtte øyne. Det var jo ikke så veldig mye. Jeg begynte å tenke, hva pokker skulle jeg gjøre? Skulle jeg stoppe ved et hus og be om å få lade bilen, skulle jeg satse på at det holdt? Noe det absolutt ikke hadde gjort. Og mens jeg tenkte så kjørte jeg, og femten kilometer ble til åtte. Da kjente jeg at jeg ble litt svett i panna. Jeg stoppet bilen for å tenke, men ble ikke noe særlig mye klokere. Jeg visste jeg måtte lade, men jeg visste bar ikke hvor.
En løsningsorientert trøtting med flaks.
Jeg visste at Arendal båt og billakkering lå på brekka, og tenkte kanskje at det var en stikkontakt å oppdrive der. Jeg visste det var en sjanse å ta, men hva annet skulle jeg gjøre. Det fristet lite å banke på dørene til andre som kanskje sov, selv om jeg hadde gjort det om det var den eneste utveien. Og med fire kilometer igjen på «tanken» så svingte jeg inn der hvor Arendal båt og billakkering ligger. Og så ser jeg jammen det jeg leter etter med det samme, høyt oppe på veggen der er det en stikkontakt. Og aldri noen sinne har jeg følt en slik enorm glede over å se en stikkontakt før. Jeg ble så lettet og glad, selv om jeg visste det ville ta litt tid. Men jeg visste at jag ikke hadde noen valg, så det bare å få tiden til å gå mens bilen ladet i snilefart.
Følelsen av å være litt kriminell og veldig kald.
Så nå sitter jeg her og føler jeg er litt småkriminell, men jeg sjeler jo bare litt strøm. Og i morgen skal jeg ringe å takke for strømmen. Men nå vil jeg bare få ladet den nok til at jeg kan komme meg hjem. Jeg er trøtt, kald og sulten. Så jeg gleder meg til å komme meg hjem, ekstra mye i dag. Og jeg må jo dra litt på smilebåndet for dette ser litt teit ut. Men det kunne vært verre, nå kommer jeg meg i alle fall hjem forhåpentligvis. Må bare lade litt til, så er jeg på hjula igjen som om ingenting har skjedd.
Og det er mulig at jeg kanskje kommer til å sjekke at bilen faktisk lader heretter. Greit at jeg klarer meg uten strøm på mobilen, men det er ikke helt det samme.
Ha en god dag 🙂 god natt 🙂
