Vakre vesen, jeg kan se at du lider.
Det er ikke ofte jeg er sint, men det er jeg nå, jeg er forbannet. Stadig spør jeg meg selv, er det virkelig sant. Fordi jeg forstår det ikke, ikke engang om jeg legger godvilja til. Det går ikke an å forstå det, ikke på noen som helst måte.
Vakre vesen, jeg ser at du lider. Jeg vet hva slags påkjenning du har hatt den siste tiden, og det er så vondt, spesielt fordi du er så enestående og så utrolig god. Du er en blomst, din godhet og kjærlighet er så ekte at den kan merkes på lang avstand. Det som er så inderlig trist er at den har blitt misbrukt, og det på det groveste. Det du har blitt utsatt for er slik man ser på film, det er ikke slik som skjer i virkeligheten. Hver morgen når jeg våkner håper jeg at det er en vond drøm, men dessverre er det den såre virkelighet. Din virkelighet, og den er så virkelig at jeg blir kvalm.
Litt egoistiske kan vel alle være i blant, og det kan være vel og bra om det hører til sjeldenheten.
Men den egoismen som jeg har vært vitne til den siste tiden, den tar egoismen til nye høyder. At det er mulig å være så egoistisk at man tramper over alt og alle uten å ofre de en tanke, at man trykker de så langt ned som det er mulig å trykke de mens man dyrker og fokuserer kun på sitt eget ego. Det er for meg så sykt at jeg har et råd til slike mennesker, og det er å skaffe hjelp så fort som mulig.
Vakre vakre vesen, dette er ikke ditt tap. Du har endelig seiret, noe du egentlig ikke har gjort på mange år. Du har aldri blitt prioritert, du har alltid kommet i siste rekke. Og det har du akseptert og godtatt, fordi du ble overbevist om at slik var det bare. Du bærer tungt på dine skuldre nå, all den dritten du har mått tåle, blir uvel av å tenke på det. Alt du har gjort er å være så altfor god, kjærlig og snill. Så har du blitt manipulert, tråkket på og sveket til de grader.
Jeg har alltid sagt at alle fortjener en sjanse, men kjenner at jeg angrer litt nå.
Vakre vesen, du gråter nå, og det må du bare gjøre. Jeg gråter med deg og vil alltid være der for deg. Jeg vet at du vil blomstre, kanskje ikke i morgen eller neste uke. Det vil ta tid, men den tiden kommer. Mens du venter skal jeg løfte deg opp når du trenger det, minne deg på hva slags nydelig menneske du er.