Vårens vakreste eventyr.
Endelig er det vår. Den deilige årstiden hvor vi alle våkner litt ekstra til liv. Blomstene begynner å blomstre, og sola den varmer med deilige stråler. Folketomme gater fylles med liv. Lysten til å ordne i hagen kommer nok for noen av oss, men kanskje ikke alle. Skvallerkålen lusker rundt hjørnet og vil nok snart vise seg for fullt.
Våren for meg, det er når jeg skal ut på nye eventyr.
Vårens vakreste eventyr med Ingeborg i spissen. Gjennom kratt og busker. Opp fjellknauser og ned bratte skråninger. Med vann opp til knea og kanskje litt buskas i trusa. Innimellom med livet som innsats. Men hva gjør vel det, så lenge vi kjenner at vi lever. Og et eller annet sted kommer vi jo uansett om vi går den ene eller den andre veien.
Ingeborg ser stier ikke alle andre kan se. Til tider er de ganske så gjengrodde og ser mer ut som tett skog enn koselige stier. Men jeg er alltid med på tur, med eller uten livet som innsats.
Kanskje er det en sti, kanskje ikke. Men det er jo ikke alltid like gøy å holde seg på stien, kan være mye mer spennende på ville veier.
Joggetur i skråningen.
En planlagt joggetur kan ofte ende med at vi begge åler oss nedover en skråning sammen med polarhundene som ikke skjønner et kvekk av det vi driver med. Noen ganger klatrer vi oppover og må dytte både hundene og hverandre i fua for å komme oss oppover.
Det hender vi har litt tidspress hvis jeg må rekke tilbake fordi jeg skal på jobb. Og da kjenner Ingeborg på stresset og bekymrer seg veldig for om jeg skal rekke det. Selv tenker jeg at jeg har tiden på min side. Noe jeg merkelig nok alltid har. Hadde tatt seg ut hvis jeg måtte ha ringt til jobb fordi jeg var på avveie og ikke ville rekke tilbake til jobb.
Jeg tenker innimellom at vi går oss litt vill, men det gjør vi aldri i følge Ingeborg. Vi utforsker skogen og lager nye eventyr. Tråkker opp gamle gjengrodde stier som kanskje egentlig aldri har vært stier. Men vi går oss aldri på noen som helst måte vill. Så den tanken den må jeg bare slå fra meg først som sist.
Men det er jammen koselig på disse eventyrene. Vi har funnet mange nye «stier», og flere skal det bli. For vårens vakreste eventyr har såvidt begynt. Vi er liksom villmarkens piker. Skogen er vår plass.
Jeg gleder meg til neste eventyr. Håper ikke det blir så lenge til vi snører på oss joggeskoene for å utforske den deilige skogen som roper på oss. Det er nok mange stier som venter på å bli tråkket opp.
Ha en god kveld 😉
