Vi ønsker oss egentlig bare mer tid til å leve.
Livet kan til tider virke som et evig rotterace. Et rotterace der tiden ikke strekker til og alt bare hoper seg opp til en evighet av kaos over hele linja.
Alt man gjør for å holde ting på stell i livet føles som å pisse i motvind. En million ting å tenke på i tillegg til at vi alltid må rydde i garasjen fordi Daniel er en hardbarka hoarder uten sidestykke. Noe han selvfølgelig ikke skjønner selv. Alt vi skulle ha gjort, som vi ikke rekker.
Jeg skjønner at livet er hektisk for alle. Men til en viss grad kan man kanskje velge litt hvor hektisk man vil ha det.
Og vi ønsker oss så sterkt et mindre hekstisk liv. Mindre ting. Mindre blomster. Og masse masse mer tid til å nyte det deilige livet vi kun lever akkurat nå.
Vi hadde en drøm om båt, hytte og større hus.
Vi har pratet om å skaffe oss hytte og båt i mange år. Men det har blitt med praten, og akkurat i dag er det noe jeg er utrolig glad for. Lenge hadde vi planer om å bygge på huset, men den planen er skrinlagt for godt.
Vi ønsker oss mer tid, mer tid til å leve. Da kan vi ikke pådra oss mer gjeld med å kjøpe masse ting vi ikke har tid til å bruke. Vi har mer enn nok med det vi har. Og drømmen om å bygge mindre og enklere, den er stor.
Vi er veldig heldige. Når vi ønsker oss en tur til varmere strøk har vi mulighet til å dra til verdens fineste plass i Spania. Noe vi ønsker oss mer tid til. Vi har masse deilig turutstyr i garasjen som drukner i skattene til Daniel. Det utstyret ønsker vi å bruke mye mer enn det vi gjør nå, men da trenger vi mer tid.
Jeg jobber iherdig med å kvitte meg med ting jeg tror jeg får bruk for. Alle vet vel åssen det ender med slike ting til slutt? Daniel er kanskje ikke helt der, for han tar jo hjem ting jeg vet vi aldri får bruk for. Men der har vi en megaseig vei å gå. Men vi har kommet et stykke, selv om det til tider kan virke helt håpløst. Han samler, jeg kaster.
Oasen til Daniel er vakker men tidskrevende.
Jeg har aldri ønsket meg plen, men så endte jeg opp her da, med en gigaplen i mine øyne. Har alltid likt blomster og planter, men har aldri ønsket meg det, fordi jeg vet hva det krever. Jeg har alltid sverget til planter som nesten tåler å dø, for jeg er sabla god til å vekke de til live igjen med rikelig mengder med vann.
Men nå sitter jeg her da, med en oase av blomster og planter, som er vakker som fy. Og blomster (Finn) Daniel, han er flink han altså. Men det var den tida da. En million planter og en gigaplen, det krever sitt for å være ærlig! Innimellom har jeg mareritt om både plenen, blomstene og plantene.
Vi ønsker oss mer tid til å leve. Så hytte, det blir det ikke. Båten, den får bli med drømmen. Vår fremtidige hage skal jeg stå for, om vi følger drømmen vår. Daniel, han må bare komme på bedre tanker når han snubler over en skatt som egentlig bare er hundre prosent ekte ræl.
Noen ting er umulig å styre i livet, men enkelte ting kan man velge selv. Det er jeg helt overbevist om.
Noe av det viktigste i livet, er tiden man har til å nyte det før det er for sent.
Ha en fin kveld 😉